Svartebørs? Ja takk!

Av Øystein Dørum - 09.aug.2006 @ 10:22 - Kommentér
Kulturminister Trond Giske vil ha forbud mot videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Han vil forby svartebørs, men det forslaget bør ikke vedtas.

Svartebørssalg representerer ikke noe stort samfunnsproblem som må reguleres med lov. I tillegg bidrar det til å klarere markedet. Og det finnes flere gode alternativer til lovforbud.


Enhver konsertgjenger kjenner fenomenet: Svartebørshaiene som sirkler rundt og kjøper og selger billetter («Got any spare tickets? Buy or sell?»), og putter marginen i lomma. Andre gjør det samme via internett. Det er lett å betrakte disse som uønskede parasitter, som må vekk. Som Kulturdepartementet målbærer i høringsnotatet: «…sikre forbrukerne og kulturlivet mot økonomisk utsuging».

 

Dette er bakgrunnen for at Kulturdepartementet 11. juli sendte på høring et lovforslag om å forby videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer til overpris. Men det er noe halvhjertet, for ikke å si naivt, over forslaget. Det legges nemlig ikke opp til noen sanksjoner mot overtredelse. Ser politiet svartebørssalg skal de påtale og stanse det, men ikke foreta seg noe mer. Og kjøperne skal vite at merpris er ulovlig, og dermed takke nei. Dersom de likevel kjøper, og så kan dokumentere at de har betalt for mye, skal de med forbrukerombudet i ryggen, kunne kreve påslaget tilbakebetalt. For uten de klassiske haiene, vil forbudet også ramme dem som kjøper billetter og «pakker» dette sammen med reise og overnatting.

 

Det er vanskelig å se at videresalg av billetter representerer noe stort samfunnsproblem. Arrangøren får like store inntekter uansett om billettene videreselges eller ikke. I de tilfeller arrangementet ikke selges ut, og svartebørshaiene brenner inne med billetter, får arrangøren større inntekter enn om de selv sto for hele salget. Og kjøperen betaler aldri mer enn han/hun mener arrangementet er verdt. Selv om mange betrakter en cupfinale eller en Rolling Stones-konsert som fullstendig nødvendig for å overleve som menneske, er det vanskelig å anlegge samme perspektiv fra et samfunnsmessig ståsted. Det er heller ikke slik at alle billettene går på svartebørs. De som er ivrige nok, får kjøpt. Det er bare å legge seg i kø.

 

«Svartebørsen» fyller dessuten flere funksjoner. Pakkingen av billetter sammen med andre tjenester er et produkt, som gir grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. Pakkingen kan den enkelte kanskje like gjerne foreta selv, men mange er villige til å betale for å slippe merarbeidet. Gjennom pakkingen kan en da også nå kjøpere som kanskje ikke ville kjøpt billett i utgangspunktet.

 

Svartebørsen gir en ny mulighet til etternølerne, alle de som da billettsalget startet ikke skjønte at Rolling Stones var noe de måtte se, eller på det tidspunkt ikke hadde konsertdagen ledig. Kravet er bare at deres betalingsvillighet for billetten er større enn for dem som sitter på billettene i dag. Om den halvgamle bankmannen byr dobbelt for den unge studentens billett, kan begge gå seirende ut av transaksjonen. Studenten kan jo se bandet senere i livet, når økonomien er bedre. (Her er kanskje ikke Stones, med sin gjennomsnittsalder på 62, noe godt eksempel.)

 

Motsatt kan selv bankmannen brenne inne med billetter fordi venner svikter i avgjørende øyeblikk. Skulle billetten da ikke kunne videreselges? Skulle man da ikke kunne selge den for det noen var villige til å gi for den? I hvilke andre markeder finner vi det nødvendig å innskrenke eiendomsretten på denne måten? Ingen hever et øyenbryn om noen kjøper en sjelden LP-plate og snur seg rundt og videreselger denne for det dobbelte. For den del er det få reaksjoner på at enkelte tar sjansen på å kjøpe en leilighet for senere videresalg, så lenge man ikke selv megler denne leiligheten.

 

Om svartebørssalg ikke ønskes, finnes det andre grep enn forbud som kan redusere omfanget. Ved arrangementer som ventes å bli utsolgt kan arrangørene selv legge ut billettene etappevis til stigende priser. Slik kan arrangørene selv ta merfortjenesten. Bare det å spare et stort antall billetter for salg til like før konserten vil øke spekulantenes risiko for at de ikke får solgt alle billettene. Men det øker selvfølgelig også risikoen for at arrangøren selv brenner inne med billetter, som illustrerer noe av funksjonen spekulasjonen kan ha, nemlig å avlaste arrangørrisiko. Arrangøren kan selv pakke billettene, med reise og opphold, men beveger seg kanskje da utenfor egen kjernekompetanse. Arrangørene kan dessuten, slik flere nå gjør, begrense antall billetter man selger til hver enkelt.

 

En velutviklet web-basert «børs» for annenhåndsomsetning ville gjøre annenhåndsmarkedet mer gjennomsiktig og dermed redusert fortjenestemulighetene ved videresalg. En enklere løsning er om arrangørene selv forpliktet seg til å kjøpe tilbake billetter (for videresalg) om konserten var utsolgt. 

 

Kulturdepartementet nevner selv billettregistrering på navn som et alternativ, men det høres komplisert/fordyrende ut. Dessuten vil alltid noen være forhindret fra å gå, og må da kunne gi/selge billetten til andre.

Et forbud kan vi klare oss godt uten.


Øystein Dørum

Øystein Dørum har siden 1998 vært sjeføkonom DnB/DnB NOR Markets. Han er utdannet samfunnsøkonom fra UiO, grunnfag sosialantropologi i tillegg, master i statsvitenskap fra London School of Economics, autorisert finansanalytiker (AFA). Studentengasjementer i Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå 1984-87. Konsulent / rådgiver / underdirektør Finansdepartementets økonomiavdeling 1988-95. Nasjonal ekspert i EU-kommisjonen, DG EcFin, våren 1993 i forbindelse med Norges EU-medlemskapssøknad. Analytiker/seniorøkonom Gjensidige NOR 1995-98.

august 2006
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8
9
10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             
hits