Overrasket over veksten

Av Øystein Dørum - 25.mai.2007 @ 13:14 - Kommentér
Tidligere denne uken kom nye tall som viser at den økonomiske veksten i Norge er sterkere enn ventet.

BNP steg med 1,4 prosent i første kvartal.

LES MER: Norsk økonomi i høygir

Øystein Dørum, sjeføkonom i DnB Nor, er blant dem som ble overrasket over de sterke tallene. Til TV 2 Nyhetskanalen forteller han om den sterke veksten her til lands.



Klikk på vinduet for å se hele intervjuet med Nyhetskanalen.

Se flere saker fra NA24-TV og Nyhetskanalen her.

Brems verden, alle må med

Av Øystein Dørum - 15.mai.2007 @ 16:04 - Kommentér
LOs krav om norsk målform i Statoil-styret illustrerer godt vanskene som oppstår når globaliseringen rykker oss tettere innpå livet. Kravet er både forståelig og legitimt, og ikke «fjollete» slik Finansavisen fastslår på lederplass.

Statoil bør lytte. For internasjonaliseringen må også ha støtte hos de ansatte.

Vinn-vinn
Globaliseringen er vinn-vinn. Vinn for fattige land som får tilgang til industrilandenes markeder, kapital og kompetanse, og kan øke sitt velstands- og velferdsnivå år for år. Og vinn for industrilandene, som får nye markeder for sine varer og tjenester, og som gjennom billigimporten holder prisvekst og rentenivå nede, og kan frigjøre arbeidskraft til bruk på områder der den kaster mer av seg.

Norge har tjent mest av alle industriland på globaliseringen. Vi har hatt samme gevinster som andre industriland, men har dessuten gjort gode penger på sterkt økte priser for de varene vi uansett eksporterer og selger, som olje. Men hovedårsaken til at Norges inntekt per innbygger i dag er helt i verdenstoppen, er ikke den høye prisen på olje. Vår velstand avspeiler at vi hele tiden har vært flinke til å utnytte de muligheter som handel med andre land har gitt oss. Vi har svømt medstrøms, og ikke motstrøms. Ved hele tiden å omstille, vekk fra lavproduktiv lavkostproduksjon og over mot mer verdifull produksjon, har vi økt verdiskapingen per innbygger og dermed velstandsnivået. Dette har vært Norges virkelige fortrinn.

Det koster
Men omstillinger er ikke gratis. Det koster den enkelte, ved at den jobben man hadde en vakker dag flyttes til Polen. Det koster samfunnet på kort sikt ved at fristilt arbeidskraft går uvirksom. Og det koster ved at kompetanse, kunnskap og betraktningsmåter vi én gang hadde, gradvis mister sin verdi, mens annen kompetanse blir mer verdifull.

Som kinesisk. Eller engelsk. Statoil er ikke lenger «bare» et selskap som produserer olje på norsk sokkel. Nesten en sjettedel av produksjonen skjer nå utenlands. En femtedel av aksjene er på utenlandske hender. Det er utenlands selskapet primært ønsker å ekspandere.

Dermed er det naturlig at selskapet ønsker å kunne rekruttere styremedlemmer utenlands. Bortsett fra Danmark og Sverige betyr dette engelsk som arbeidsspråk. LO liker ikke dette, og vil med loven i hånd forby engelsk på styremøtene i norske selskaper. Finansavisens redaktør - Trygve Hegnar - kaller dette «fjolleri» og hevder at LO er «helt på viddene» når man hevder at engelsk styrespråk vil utelukke store deler av befolkningen.

Hemmes
Mon det. Jeg vil tro at Statoils styremøter innebærer strategiske beslutninger av kompleks karakter, der blant annet tekniske, økonomiske og politiske forhold spiller inn. Å stille de riktige spørsmålene, og være trygg på at de rette beslutningene tas, kan være komplisert nok på ens eget morsmål, og det er lett å se at personer som ikke snakker engelsk i det daglige vil hemmes i stor grad dersom møtene vil foregå på engelsk. Fellesforbundets Kjell Bjørndalen, som er foreslått som nytt styremedlem, har da også vært ærlig nok til å innrømme at han vil slite med engelsken. Men han er neppe den eneste i sin aldersgruppe og med sin yrkesbakgrunn som er bedre på norsk enn engelsk.

Dermed er det liten tvil om at innføring av engelsk vil redusere arbeidstakersidens frihet til å velge beste mann eller kvinne for styrejobben. Da er det heller ikke «fjollete» å kreve en løsning som ikke begrenser denne friheten. Dette handler om å sikre de ansattes medbestemmelsesrett i et viktig selskap der staten ennå sitter med over 70 prosent av aksjene. Det er Hegnar som fremstår som fjollete (eller bedre, lettvint) når han synes LO skal gi fra seg denne innflytelsen uten sverdslag.

Sosial dumping
Noe av den samme indignasjonen melder seg når LO og andre arbeidstakerorganisasjoner angriper det som i LOs språkdrakt er «sosial dumping», dvs. at østeuropeere ansettes hos norske arbeidsgivere for vesentlig lavere lønn, ofte også dårligere arbeidsvilkår, enn norsk arbeidskraft med samme kompetanse. Men om LO ikke tok til motmæle her ville jo ikke organisasjonen gjøre jobben sin! Slik Rederiforbundet ikke gjør sin jobb om de ikke jobber for best mulig rammevilkår for sine medlemsbedrifter.

Uttrykket «sosial dumping» er misvisende, for de som kommer hit på jakt etter jobb fallbyr ikke sine tjenester til underpris. Tvert i mot er de, som forrige århundres norske USA-emigranter, på jakt etter en økonomisk sett bedre tilværelse, noe svært mange av dem synes å lykkes med. Og LOs omsorg for dem som kommer hit på jobbjakt matches ikke av noen tilsvarende omsorg for dem som jobber enda flere timer for atskillig lavere lønninger på kinesiske tekstilfabrikker.

Selvfølgelig. For disse konkurrerer ikke om norske jobber, og betyr lite for utviklingen av jobbvilkårene hos oss.

Bremse globaliseringen
Jeg er ingen sterk tilhenger av at prosesser presenteres som uavvendelige, at Norge må velge samme vei som landene rundt oss. Vi har valgt å stå utenfor EU, og foreløpig går det helt greit (selv om det for Europa-entusiastene neppe føles slik). Tilsvarende kan vi - i hvert fall et stykke på vei - velge å bremse omstillingene som måtte følge av globaliseringen, ved å legge flest mulig hindringer i veien for ytterligere åpning av vår økonomi.

Men det er vanskelig å tro at dette er lurt, dvs. at det gagner oss på lengre sikt. Som lite land med et nokså ensidig ressursgrunnlag er det åpenbart smarteste å svømme med, og fortsette omstillingene. Og en politikk som sporer Norge av i forhold til velstandsveksten utenlands kan vanskelig få oppslutning hos et folk som velger fritt. Men, i forlengelsen av dette: Videre oppslutning om globaliseringen fordrer også at den gagner oss alle. Dersom globaliseringen går hånd i hånd med større lønnsforskjeller, redusert innflytelse for arbeidstakerne og dårligere arbeidsvilkår for store grupper, vil prosessen miste legitimitet - slik også den amerikanske sentralbanksjefen har påpekt.

Fagbevegelsens protester mot enkelte av globaliseringens utslag er selvfølgelig reinspikket interessekamp. Likevel er det uklokt å ikke ta protestene på alvor. For om arbeidstakerne ikke kan godta det som skjer, vil de fortsette å jobbe mot, og ikke for, videre åpning av norsk økonomi.

Bør LO så få gjennomslag for sitt syn om lovforbud mot engelsk i styrerommene? Et generelt forbud er ikke veien å gå, for selskaper er ulike. Men Statoil og andre norske selskaper bør lytte til hva de ansatte mener om dette. På kort sikt er norsk et rimelig krav, på lengre sikt er det trolig ikke det. Slik fagbevegelsen har godtatt omstillinger og utflagging av jobber som ikke lengre er lønnsomme å opprettholde i Norge, vil den måtte akseptere at den ikke kan bremse internasjonaliseringen av et norsk selskap ved å kreve norskkunnskaper av styremedlemmene.

Her, som ellers, må svaret være omstillinger og tilførsel av ny kompetanse.

Femtenmilliardersfesten

Av Øystein Dørum - 22.jan.2007 @ 09:11 - Kommentér

Hva er din husstands betalingsvillighet for fjorten dager med vintersport på TVen? 7500 kroner? Litt mye, synes du? Du slipper neppe unna.

 

Senterpartiets leder Åslaug Haga har kunngjort at SP vil at Tromsø skal få arrangere vinter-OL i 2018 (hvilket partiet for øvrig også har programfestet). Idretts-Norge er i harnisk, for her foregriper Haga den prosessen idretten selv er i gang med. Først i februar skal nemlig idretten avgjøre hvem som skal få lov til å arrangere lekene. Haga «leker med den olympiske ilden», slik én kommentator skriver.

 

Men er det noen som har grunn til å være i harnisk over Hagas utspill, så er det ikke idretten, men alle oss andre som skal være med å betale for festen. Min første tanke da Dagsrevy-innslaget rullet forbi var at slik kan man bare tale om man bruker andres penger, og ikke sine egne. For femten milliarder kroner er en voldsom sum med penger. Ikke bare er det, som angitt over, 7500 kroner på hver av landets vel to millioner husstander, det tilsvarer også - grovt regnet - ett års normal innfasing av penger fra oljefondet. Slik sett blir 2018 det året der alle nye, potensielle velferdssatsinger, skattelettelser, nyinvesteringer, ble blåst til fordel for en to ukers idrettsfest nokså tidlig i året.

 

Nytten av folkefest
En annen sammenlikning: Rikshospitalet, som sto ferdig høsten 2000, kostet i sin tid knapt syv milliarder kroner (i dagens priser). Dette er en bygning som brukes døgnkontinuerlig og tar i mot nærmere 40.000 pasienter årlig. Toukersfesten koster oss altså to slike rikshospital. Eller 90.000 barnehageplasser. Eller tre års veiinvesteringer.

 

Men – vil noen innvende – hvordan regner man på den samfunnsmessige nytten av en nasjonal folkefest? Av at det norske folk lar jobb være jobb og benker seg i fellesskap foran TVen for å se svenskene nok en gang bli knust i langrennssporet? Hvordan veier man sikrere veier opp mot verdien av det perfekte skihopp? Jeg er nokså sikker på at verdien av folkefesten er positiv, men utover det har jeg ikke peiling. Og det tror jeg ikke mange andre har heller.

   

I sin fulle rett
Men uansett: Når så mye penger skal brukes, kan ingen bli indignerte over at politikerne - som skal forvalte fellesskapets midler til fellesskapets beste - faktisk må få lov til å mene noe om hva som er mest fornuftig bruk av disse pengene. At et bevilgningsspørsmål dreier seg om idrett innebærer ikke at våre politikere skal abdisere. Slik sett er Haga og Senterpartiet i sin fulle rett til å mene. Eller, sagt enda sterkere: De skal mene. Og jo tidligere politikerne tar stilling, jo færre ressurser ødes på planer som kanskje ikke har livets rett.

 

Senterpartiets valg av Tromsø overrasker ikke, for dette er et parti som vil ha mer av de offentlige midlene ut i distriktene. Men argumentasjonen halter. Ifølge Senterpartiet vil et Tromsø-OL bli en «skikkelig vitamininnsprøyting» for landsdelen, og gi «store lokale- og nasjonale ringvirkninger for norsk idrett, for kulturlivet og for reiselivet.»

 

Flott folkefest
La oss kalle en spade for en spade. Et Tromsø-OL vil sikkert bli en flott folkefest, på linje med hva Trondheim og Oslo/ Lillehammer vil by på. Øvelsene er de samme, utøverne er de samme. Det eneste som virkelig vil representere en forskjell er været, og det er det andre enn Haga som styrer.

 

Jo da, selve anleggsfasen vil nok gi det lokale næringslivet økte fortjenestemuligheter. Men etterpå? Etterpå er det over. Om man virkelig ønsker å styrke det lokale idrettslivet, får man adskillig mer for pengene ved å bygge alminnelige flerbruks- eller svømmehaller. Om man virkelig ønsker å styrke markedsføringen av landsdelen, vil de milliardene man sparer på ikke å arrangere OL i Tromsø, holde til mange langt mer målrettede markedsføringskampanjer.

 

Dyrere i nord
For Tromsø-OL vil selvfølgelig bli mye dyrere enn et OL lengre sør. Ikke bare står mange av anleggene halvtomme igjen fra sist gang vi arrangerte OL. Også infrastrukturen er på plass fra sist gang. Hovedflyplassen ligger midt mellom Oslo og Lillehammer. Toget går fra dør til dør. Alle utøverne og nesten samtlige publikummere vil få kortere reisevei. Og fordi det i de syv østlandsfylkene bor fem ganger så mange mennesker som i hele Nord-Norge kan man være 100 prosent sikker på at etterbruken blir høyere ved at OL legges til Sør-Norge, og ikke til Tromsø.

 

Om idretten skulle velge Tromsø, vil det være en skjebnens ironi at man velger den løsningen som vil forbruke mest ressurser og generere mest utslipp fra fly, nettopp den vinteren da man er bekymret for at klimaendringene er i ferd med å ødelegge grunnlaget for vinteridretten i Norge.


Drømmen om en hvit jul

Av Øystein Dørum - 22.des.2006 @ 10:26 - Kommentér

Snøen uteblir og temperaturen stiger. Skal vi deppe eller handle?

 

Den innsmigrende (og svært salgbare) melankolien i Bing Crosbys drøm om en hvit jul er lett å forstå: Innspillingen fant sted i slutten av mai 1942. Verden var i krig, og drømmen om fredeligere tider hadde gode kår. Og utenfor var sommer og sol.

 

Melankolien i min egen hvite juledrøm har også gode kår for tiden. Det er desember, og bakken er bar, bortsett fra et tynt lite lag med rim. Ikke det at vi ikke har hatt snøfrie vintre før også. Her er hukommelsen et upålitelig historieverk. I Oslo var julen faktisk snøfri både i 1997, 2000 og 2004. Vinter ble det likevel.

 

Dystert bakteppe
Men årets mangel på snø har et dystrere bakteppe enn før. For den britiske Stern-kommisjonens brede utredning har ryddet det meste av faglig tvil av veien: Den globale oppvarmingen som gir oss varmere, villere og våtere klima er vår egen skyld. Helt siden den industrielle revolusjonen for rundt 250 år siden har menneskeheten sluppet ut stadig større mengder karbondioksid, slik at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren nå er 50 prosent høyere enn da eventyret startet. Dette har allerede økt den globale snittemperaturen med en halv grad og vil, pågrunn av tregheter, øke den med ytterligere en halv grad de nærmeste tiårene.

 

Dessverre stopper det ikke her. Siden CO2 «lagres» i atmosfæren i mange tiår, vil konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren fortsette å øke selv om vi skulle klare å opprettholde dagens utslippsnivå. I 2050 blir konsentrasjonen dobbelt så høy som i før-industriell tid. Det, sier klimaforskerne, gir en sannsynlighet på 77 prosent for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil stige med to grader innen den tid.

 

Ekstremvær
To grader høres kanskje ikke så mye ut. Men i vår fininnstilte verden er to grader mye. De biologiske, menneskelige og økonomiske konsekvensene vil være tilsvarende store. Stern-rapporten peker blant annet på reduserte jordbruksavlinger, særlig i Afrika, men også i subtropiske strøk, som Middelhavsregionen. I samme områder svekkes tilgangen på vann.

I kjølvannet av dette kan man se mer hungersnød, men også flere konflikter om tilgang til vann og dyrkbart areal. Flere økosystemer og arter er truet av utryddelse. Været blir mer ekstremt, med flere orkaner, intense tørkeperioder, skogbranner og flommer. Fattige land rammes mest, både fordi jordbruket er relativt sett viktigere, og fordi de befinner seg i varmere områder i utgangspunktet. Virkningene kan dessuten være selvforsterkende, ved at tørke og avskoging reduserer jordens egen evne til å ta opp CO2, og ved at tining av Russlands permafrost kan frigi metan som øker klimagasskonsentrasjonen ytterligere.

 

Her nordpå kan vi selvfølgelig trøste oss med at varmere vær ikke bare er til ugunst. Vilkårene for landbruket blir bedre. Fyringsutgiftene går ned. Pensjonistene trenger ikke dra til Syden i vinterhalvåret. Kanskje får vi flere turister. Men jo nærmere polene man kommer, jo større blir temperaturendringene. Om snittemperaturen stiger med 2 grader, snakker vi kanskje 3-4 grader i Norge.

 

«Best case»
Dessverre er det slik at stabilisering av utslippene på dagens nivå er «best case», og vel så det. For verdensøkonomien vokser med 4 prosent i året og vår etterspørsel etter fossilt brensel med 2 prosent. Og for sikkerhets skyld er det kull som dominerer i den mest vekstkraftige økonomien i verden i dag, nemlig Kina. Et «hold frem som du stevner»-scenario peker derfor mot en tredobling av klimagasskonsentrasjonen innen 2100, og temperaturøkninger på 4 grader eller mer.

 

Og da er det alvor! Både fordi utviklingen kan spore av, ved at tilbakekoblingsmekanismene blir enda sterkere, og fordi helt grunnleggende forutsetninger for liv på jorden, nemlig tilgang til mat og vann, trues.

 

Økonomiske konsekvenser
Hvorfor skriver en økonom om dette? Fordi utviklingen, slik Stern-kommisjonen grundig belyser, selvfølgelig har økonomiske konsekvenser. Klimaendringene påvirker grunnlaget for bosetning, og dermed migrasjon mellom land. Jordbruksproduksjonen påvirkes, og dermed matvareprisene. Mer ekstremvær betyr høyere forsikringskostnader.

Mer flom innebærer økte kostnader til flomsikring. (Med fire grader eller mer truer økt havnivå finansmetropoler som London, New York, Hong Kong og Shanghai.) I mindre skala rammer oppvarmingen omsetningen på typiske vintersportssteder, slik NA24 skrev i går, og vinterhytta som ikke ligger høyt nok til fjells vil falle i verdi. For å nevne noe. Og slike forhold påvirker hvilke land, bransjer og objekter vi skal investere i.

 

Skal man deppe eller handle? Hva du eller 4,5 millioner landsmenn gjør har selvfølgelig ingen betydning. Du kan la bilen gå på tomgang, fly tur-retur London ukentlig og fortsette kjøpefesten som før. Nordmenn står bare for en flik av de globale utslippene. Det som betyr noe er hva USA, Kina, Russland, Japan og India (i nevnte rekkefølge) foretar seg. Disse fem slipper ut halvparten av alle utslipp i dag. Takket være Kina og Indias sterke vekst vil deres andel øke ytterligere.


Trøsten 

Stern-kommisjonens trøst er at det er mulig å forene økonomisk vekst og miljø. Kostnaden ved å hindre ytterligere oppvarming er vesentlig lavere enn de økonomiske tap oppvarmingen ventelig vil påføre oss. Veksten må bare bli mindre energi- og karbonintensiv. Kommisjonens anbefaling er klar: Verden må bli enige om hvor mye karbon vi (klimaet) tåler, og så må karbon prises deretter. Når karbon er riktig priset i forhold til de klimatiske og økonomiske konsekvensene på lang sikt, kan folk og bedrifter opptre fornuftig i det små. Kraft vil måtte bli dyrere, transport vil bli dyrere. Dette vil stimulere folk til å velge andre løsninger, og dette vil ytterligere stimulere utvikling av ny teknologi, slik vi allerede ser i rikt monn. EU har allerede begynt med dette. Utslippskvoter tilsvarende halvparten av EUs utslipp er handlet på børs i to år. Dette utgjør mindre enn 10 prosent av de globale utslippene, men er en god begynnelse på veien mot å få til et globalt karbonmarked.

 

Norge kan bidra ved å hekte seg på EUs kvotemarked, ved å allerede nå ta skritt i retning av å prise karbon riktig og ved å stimulere til utvikling av ny teknologi. Som stor oljeprodusent kan dette også være i vår egen interesse. Som Stern-kommisjonen påpeker har jorden mer enn nok petroleumsreserver til, gitt dagens oljepriser, å realisere klimagasskonsentrasjoner som kan gi en global klimakatastrofe. Dersom dette holder, og vi ikke lykkes i å utvikle teknologi for renere bruk av olje, vil også verdien av oljeressursene våre kunne avta.

 

Det er faktisk mulig å bidra selv også. På www.mittklima.no kan den enkelte kjøpe "utslippskvoter" for egne flyreiser. Pengene brukes til klimaprosjekter i utviklingsland. En dråpe i havet? Selvfølgelig. Men når drømmen om en hvit jul skal realiseres, teller alle snøkrystaller med.

 

(En betroelse til slutt: I tre år jobbet jeg deltid i platebutikk. I november og desember rullet vi ut julemusikken. Når julen endelig kom, var jeg spyferdig av Bing og hans hvite juledrøm.)

 

Riktig god jul!

 

Tror du på Gjedrem? Bind renten!

Av Øystein Dørum - 22.nov.2006 @ 14:12 - Kommentér

Skal vi tro Norges Bank, er renten 5,5 prosent om to år. Markedet tror ikke på sentralbanken. Om du stoler på sentralbanken, er det derfor lønnsomt å binde renten.

 

I Inflasjonsrapporten for tre uker siden gjentok Norges Bank sitt løfte om at norske renter skal "normaliseres" i løpet av to år. Sentralbankens anslag på normalrentenivået i Norge er 5-6 prosent, basert på en prisstigning på 2,5 prosent, det vil si lik sentralbankens inflasjonsmål, og en realrente på 2,5-3,5 prosent.

 

Hva er et «normalt» rentenivå? Det er det rentenivået som verken stimulerer aktiviteten i økonomien, eller demper den. Settes renten under normalnivået, blir det billig å låne, slik at låneetterspørselen, investeringene og aktiviteten øker. Om renten settes over normalnivået, bremses opplåning og aktivitet.

Beste gjetning
En annen måte å betrakte normalrentenivået på, er at det er sentralbankens beste gjetning på et langsiktig rentenivå i Norge. Det vil si der renten skal stabilisere seg når kapasitetsutnyttingen er passe, veksten i økonomien er rundt trend og prisstigningen rundt de ønskede 2,5 prosent. 

Dagens rente ligger godt under normalnivået. Det skyldes i første rekke at prisstigningen ligger langt under inflasjonsmålet. (Dersom vi skreller bort endringene i avgifter og energipriser var prisveksten bare 0,7 prosent i oktober.) Ved å sette renten lavt, bidrar Norges Bank til å få opp farten i norsk økonomi. Dette øker etterspørselen etter arbeidskraft, driver ledigheten nedover, og skal etter hvert bidra til å øke den innenlandske lønns- og prisveksten. Derfor regner Norges Bank med at prisstigningen om to års tid er der den skal være, rundt 2,5 prosent.

 

Men sentralbanken skjeler ikke bare til inflasjonsutviklingen. Banken skal også bidra til en stabil utvikling i realøkonomien på kort og lang sikt. Og norsk økonomi er i øyeblikket på kokepunktet. I vel tre år har fastlandsøkonomien vokst en god del sterkere enn anslått trendvekst. Særlig det siste året har etterspørselen etter arbeidskraft tatt av. Nesten 70.000 flere har fått jobb. Ledighetskøen er redusert med 25.000 personer. Ledigheten har ikke vært så lav på 20 år. Antall ubesatte stillinger er rekordhøyt. Bedriftene skriker etter arbeidskraft.

 

Den sterke veksten avspeiler en rekke forhold. De internasjonale konjunkturene er gode. Høy oljepris har gitt økte investeringer i Nordsjøen og mye mer å gjøre for norsk industri. Den lave renten har fått fart på boligmarked, låneetterspørsel og boligbygging. Høye oljeinntekter gir regjeringen mer penger å bruke. Og økt jobbvekst gir inntekter som i neste omgang øker det private forbruket. Det er feststemning i Norge.


Kan ta av 

Salige Mae West uttalte at for mye av en god ting er vidunderlig. Slik er det ikke i den økonomiske politikken. Når økonomien koker, er det fare for at den koker over. Lønns- og prisveksten kan ta av, slik at det kreves en skikkelig kalddusj i form av et økonomisk tilbakeslag for å få den ned igjen. Høy lånevekst i bedrifter og husholdninger, motsvart av høy bygging av boliger, hytter og forretningsbygg, innebærer en risiko for at vi låner for mye og bygger for mye. Når konjunkturene en gang snur, er gjelden i høyeste laget og for mange bygg står tomme. Begge deler bremser aktiviteten. Sist vi opplevde dette i Norge, var i 1988-92. Sentralbankens jobb er derfor å være festbrems, og fjerne ølfatene før festen tar av for alvor.

 

Bartender Gjedrem har allerede begynt å skru igjen ølkranene. Siden i fjor sommer er renten hevet 1,5 prosentenhet. Innen julen 2007 har sentralbanken varslet at renten skal heves med nye 1,5 prosentenhet. Og innen julen 2008 skal det leveres enda 0,5 prosentenhet – til sammen 3,5 prosentenhet på like mange år. Om vi ikke tror på julenissen, bør vi kanskje tro på Gjedrem, siden det er han som fastsetter renten?

 

Forstår de ikke?
Markedet tror ikke på Gjedrem. I dag priser markedsaktørene inn at Norges Bank bare skal heve med rundt 1 prosentenhet til, og at pengemarkedsrenten grovt sett skal holde seg rundt 4,5 prosent de neste 10-15 årene. Normalrente på 5,5 prosent? Glem det, sier markedet. Hører de ikke hva Gjedrem sier? Forstår de ikke budskapet?

Jo da, norske markedsaktører er innstilt på at rentene skal opp, trolig i det omfang Norges Bank indikerer, men utlendingene har et annet perspektiv, som ser slik ut: I Europa, der veksten er svakere, og slakket større, skal ikke rentene så mye opp fra dagens nivå. Her ligger forventet rente de neste ti år like under 4 prosent. Og kan man få en halv prosentenhet mer for å plassere penger i Norge, så er dette mer enn nok. Derfor: Når forventet rente viser tegn til å trekke opp i Norge, kommer det utenlandske kjøpere på banen. Det holder norske lange renter nede.

 

Dette kan norske låntakere utnytte. Tror man på Gjedrem, er det nå billig å binde lånerenten.


Stor usikkerhet 

Men usikkerheten er stor. Heller ikke Gjedrem tror helt på seg selv. Når Norges Bank ser inn i sin egen krystallkule tre år frem i tid kan de – med 90 prosent sannsynlighet – bare love at renten vil være et sted mellom 3 og 8 prosent. Eller, sagt med andre ord, det er faktisk 5 prosent sannsynlighet for at renten vil overstige 8 prosent. Og tilsvarende er det 5 prosent sannsynlighet for at den vil havne under 3 prosent. Isolert sett er usikkerhet et argument for nettopp å sikre seg.

 

Mange låntakere brant seg på å binde renten for fire-fem år siden. Paradoksalt nok synes derfor viljen til å binde renten mindre nå som fastrentene er lave, enn den var da fastrentene lå høyt. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at rentene vil holde seg lave (jf. sannsynlighetene over), men fallhøyden er åpenbart mindre når tiårsrenten er 4,5 prosent som nå, enn når den er 7 prosent, slik den var sommeren 2002.

 Husk også at fastrente ikke er eneste måte å sikre seg på. Man kan som låntaker velge en tøffere (raskere) avdragsprofil, som gir rom for å redusere avdragene og øke rentebetalingene dersom renten skulle stige. Og for etableringslån tilbyr bankene nå lån med rentetak, som innebærer at lånerenten bare kan stige til et visst nivå. Også det kan gi forutsigbarhet og god nattesøvn. Så kan man drømme om julenissen og ikke rentespøkelset. 

   

   

Rødgrønn kursendring

Av Øystein Dørum - 06.okt.2006 @ 15:58 - Kommentér
Mens fjorårets nasjonalbudsjett på forsiden hadde et bilde av en tom blå himmel (dit Bondevik II etter valgnederlaget visste den var på vei?) har regjeringen Stoltenberg betegnende nok valgt et rødgrønt kompass som hovedillustrasjon på sitt nasjonalbudsjett. 

Treffer illustrasjonen? Et stykke på vei gjør den det. Dette er ikke et budsjett Bondevik II ville lagt frem. Tydeligst kommer det til uttrykk i skatteopplegget, der skattene økes for de høytlønte, og senkes – om enn i liten grad – for de lavtlønte. De lavtlønte begunstiges med økt minstefradrag og økt grense for å betale trygdeavgift. De får selvfølgelig også glede av dette, men rammes av økt formuesskatt og lavere innslagspunkter for toppskatten.

Innslagspunktet for trinn 2 senkes med hele 100.000 kroner. Med en skattesats på 12 prosent betyr dette isolert sett en skjerpelse på 3.000 kroner. Innslagspunktet for trinn 1 økes, men mindre enn lønnsveksten, slik at rundt 65.000 flere må betale toppskatt enn før. Neste år vil nærmere 900.000 skatteytere betale toppskatt, mange av dem på nokså ordinære lønnsinntekter. Slik sett kan det kanskje snart være på tide å lete frem en annen betegnelse på denne skatten. Men merk at regjeringen holder sitt løfte fra Soria Moria-erklæringen om ikke å øke skattene ut over 2004-nivå. Samlet sett øker skattene bare med 2 milliarder kroner, som tidligere varslet. Også på utgiftssiden er profilen nokså tydelig. Det bevilges blant annet 3,2 milliarder til barnehager, 1,0 milliard til fattigdoms- og inkluderingstiltak, og 2,1 milliarder til vei og jernbane. Men merk likevel at budsjettutgiftene for fjerde år på rad øker svakere enn fastlands-BNP, og at det private forbruket fortsatt vokser sterkere enn det offentlige. Om kursen dreies, kan det derfor vanskelig hevdes at den legges helt om! 

Budsjettet må kunne karakteriseres som ansvarlig, selv om det er litt ekspansivt. Det foreslås brukt 71 milliarder oljekroner neste år, en knapp milliard mer enn handlingsregelen gir rom for, mot 7 milliarder for mye i år. Regjeringen anslår at budsjettet gir en etterspørselsstimulans tilsvarende 0,3 prosent av Fastlands-BNP. Den reelle ekspansiviteten er imidlertid et par tideler større, siden regjeringen har lagt inn en innsparing på sykelønnsordningen på 2½ milliard kroner, som arbeidslivets parter som kjent blankt avviste for noen uker siden. Her skal regjeringen og partene sammen finne en løsning innen 1. november som skal gi en tilsvarende innsparing, men er det noens om tror at dette vil være mulig, på så kort tid? Neppe. Dette er penger som trolig vil være hentet fra Oljefondet når budsjettåret er omme.  

Ekspansiviteten er slett ikke uproblematisk. Det er et tankekors at regjeringen anslår en ledighet på 3,0 prosent neste år (det laveste på to tiår!) og tiltakende lønnsvekst, og samtidig bærer mer ved til bålet med et ekspansivt budsjett. Ekspansiviteten harmonerer dessuten dårlig med regjeringens egne retningslinjer for budsjettpolitikken, der det blant annet heter at det kan "være behov for å holde igjen i finanspolitikken i perioder med høy aktivitet i økonomien". Å holde igjen ville vært å bruke mindre oljepenger enn handlingsregelen legger opp til, ikke mer.

Hvordan kan budsjettet da karakteriseres som ansvarlig? Jo, ved å holde det opp mot alternativet. 2007-budsjettet er ikke bare den rødgrønne regjeringens første egne budsjett, selve svennestykket om man vil, men det er også et budsjett for lokalvalgåret 2007. Det er nå regjeringen skal ta de første skritt mot å innfri Soria Moria-løftene, og det er nå den skal legge grunnlaget for å befeste sin stilling i lokalvalgene neste høst. Og det er faktisk en viss rasjonalitet i det å fase inn oljepengene gradvis, fremfor å ta null i år og 14 milliarder årlig i 2008 og 2009.  Glem ikke at statskassen nå renner over av oljepenger. Overskuddet anslås til 359 milliarder kroner i år og 387 milliarder kroner neste år. Én ting er at regjeringen har forpliktet seg til ikke å øke skattene ytterligere, en annen ting er at den allmenne forståelsen, for ikke å si aksepten, for at skatteøkninger er nødvendige i en slik luksussituasjon er mildt sagt beskjeden.

Slik sett er regjeringen allerede ganske tøff i trynet når den nå øker barnehagesatsene og matmomsen, dvs. handler i strid med de løfter henholdsvis SV og Senterpartiet tidligere har gitt. Det illustrerer at Jens Stoltenberg må ha stått beinhardt på internt i regjeringen for (å forsøke) å holde handlingsregelen.  Dersom Norges Bank skal nøytralisere budsjettets virkning på økonomien må renten – rent skjematisk – heves med ½ prosentenhet (dersom vi antar at sykelønnsinnsparingen ikke lar seg realisere).

Dette vil kunne styrke kronekursen. Slik sett vil også den konkurranseutsatte industriarbeideren kunne regnes med blant budsjettets tapere. Da er det selvfølgelig en mager trøst at hun i 2007 kan trekke fra 450 kroner mer på fagforeningskontingenten enn i år. Men dette er konsekvensen av de høye oljeinntektene: De gir rom for å flytte arbeidskraften over fra konkurranseutsatt vareproduksjon til skjermet tjenesteproduksjon. Vi skal være forsiktige med å spå at renten med sikkerhet vil stige som følge av budsjettet. Sentralbanken reagerer ikke skjematisk på budsjettet. Og renten er på vei opp uansett, takket være god vekst ute og hjemme, og økte renter internasjonalt. Dette er bakgrunnen for at markedet heller ikke reagerte nevneverdig på budsjettet.

Ulv, ulv ? igjen

Av Øystein Dørum - 04.sep.2006 @ 11:32 - Kommentér
Når skal boligprisveksten stoppe? Når skal oppgang endelig avløses av knall og fall? Bør man holde seg unna et brennhett boligmarked for å unngå å svi fingrene?

Ifølge Norges Eiendomsmeglerforbund har boligprisene steget med 16 prosent det siste året, hvorav 11 prosent bare det siste halvåret. De som er på boligjakt, ser prisene på ønskeobjektene stige nærmest fra visning til visning. Når drømmeleiligheten til én million blir over 100.000 dyrere på bare seks måneder, er det mange som med god grunn føler seg forbikjørt i boligmarkedet. Gjennomsnittspersonen trenger seks år med normal lønnsvekst for å tjene 100.000 mer – bare for å sette ting i perspektiv.


Vokser med husholdningene
Hva forklarer boligprisveksten? Norges Bank har utviklet en egen modell for å forklare boligprisutviklingen. Den tallfester noen av de faktorene som påvirker boligprisene, så som lånekostnadene (renten), konjunkturutviklingen (vist ved ledigheten), inntektene (jobbvekst, lønn og skatt) og nybyggingen. Boligprisene stiger når inntektene øker, og når renten, ledigheten og boligbyggingen avtar. På lang sikt antas at boligprisene vokser om lag på linje med husholdningenes inntekter.


Har heller pengene i eiendom
Gitt ovennevnte, er det lett å forstå hvorfor boligprisveksten har vært sterk de siste årene. Fra høsten 2002 til våren 2004 gikk lånerentene ned med til sammen 5 prosentenheter. Sommeren 2003 snudde konjunkturene, og norsk økonomi er nå inne i sitt tredje år på rad med vekst godt over trend. Det siste året har 65.000 flere fått jobb (og inntekt), og ledigheten har falt fra nesten 5 til litt over 3 prosent. Vi har aldri før sett et tilsvarende stort og hurtig fall i ledighetsraten.


Men også finansielle innovasjoner og adferdsendringer bidrar. Marginene mellom bankenes utlåns- og innskuddsrenter faller jevnt og trutt, takket være konkurranse og effektivisering i banksektoren. Avdragsfrie lån blir mer vanlige. Slik strekker pengene lengre. Og i et generelt lavrenteregime har mange i «sparealder» plassert penger i eiendom som alternativ til børs, kanskje merket av etterkrigstidens største børsnedtur på begynnelsen av 2000-tallet.


Hundretusenkronersspørsmålet
Hundretusenkronersspørsmålet er om boligprisene nå er kunstig høye – det som økonomene normalt vil kalle en «boble». Definisjonen på en finansiell boble er at prisene er høye i dag, fordi alle tror de vil være enda høyere i morgen. Bobler har dermed en lei tendens til å være selvforsterkende. Når boblen først sprekker, kan fallet bli brått og brutalt, slik vi så i markedet for teknologiaksjer etter årtusenskiftet.


Boligprisene har aldri vært høyere enn nå. Gjennomsnittsboligen koster nå over 22.000 kroner kvadratmeteren. Justert for den generelle prisstigningen er dette dobbelt så høyt som gjennomsnittet de siste 25 årene. Relativt til husholdningenes inntekter er boligprisene nå over 30 prosent høyere enn gjennomsnittet de siste tyve årene, men fortsatt 7-8 prosent under toppnivået i 1987 – rett før boligmarkedet kollapset forrige gang.


Uoppnåelig
Det at boligmarkedet begynner å bli «uoppnåelig» for normale inntekter kan også være en indikasjon på at prisene nærmer seg bristepunktet. Bankenes låneutmåling har økt de siste årene (flere boliger fullfinansieres), som tyder på at folks egenkapital rekker kortere enn før. At flere må gis avdragsfrihet de første årene trekker i samme retning.


Men - våre storbyer er pressområder. I en høykonjunktur strømmer flere til byene. Oslos befolkning er økt med 18.000 personer de siste to årene. Samtidig er det fullført færre enn 8000 nye boliger. Da er det kanskje ikke så rart at det blir budkamp om objektene. Ser vi til andre land ser vi til dels ekstreme prisforskjeller mellom de store byene og perifere strøk.


Pessimistene får næring om vi ser på boligprisutviklingen siden 1830-tallet. Alle tidligere perioder med sterk realprisvekst på boliger har blitt avløst av en periode ned realprisnedgang, senest etter prisoppgangen frem til 1987/88. Da Kristiania ble rammet av boligpriskrakk i 1899 tok det hele 87 år før realprisen var tilbake på nivået rett før krakket. Siden 1993 er realprisene på boliger nesten tredoblet. Kan det likevel gå bra denne gangen?


Lavere prisvekst
Vi venter lavere boligprisvekst fremover enn vi har sett de siste årene. Utover i 2007 venter vi at prisveksten bremser til 6 prosent, og i 2008 og 2009 venter vi en prisvekst under 4 prosent. Årsakene er mange. For det første er renten på vei opp. Hittil er renten hevet med 1¼ prosentenhet, og vi venter nye 1¾ prosentenhet innen utgangen av neste år. For det andre tror vi at jobbveksten vil bremse vesentlig. I 2008 og 2009 venter vi nullvekst i antall jobber. Ledigheten når ventelig bunnen i høst. For det tredje har boligbyggingen tatt seg kraftig opp. De tre siste årene er det årlig igangsatt over 30.000 nye boliger på landsbasis. Vi har ikke sett maken siden tidlig 1980-tall. Men da kom det store etterkrigskull ut i boligmarkedet. På 1970-tallet økte antallet i aldergruppen 20-34 år med 15.000-20.000 årlig. Nå avtar etablerergruppen med 10.000 personer årlig. Først om 4-5 år blir det igjen vekst av betydning i denne aldersgruppen.


Noe boligpriskrakk er det likevel vanskelig å tro på. Utsiktene for norsk økonomi er lyse. Veksten globalt er sterk. Oljeprisen er høy, og forventes å holde seg høy. Staten har finansielle muskler til å avverge et økonomisk tilbakeslag. Og Norges Bank har vist at de kan, og vil, bruke renten til å holde aktiviteten oppe.


Men risikoen for et mer alvorlig tilbakeslag øker for hver måned prisveksten er som nå. Derfor er mitt råd at man nå bør ligge unna boligmarkedet om hensikten er kortsiktig (2-3 år) plassering. Derimot tør jeg ikke fraråde folk å gå inn – løse inngangsbilletten, så å si – dersom formålet er å bo.

Det kan bli dyrt å sitte på gjerdet å vente på krakket som aldri kom.


Ropt ulv før
For vi har feilaktig ropt ulv før. Riktig nok har vi aldri spådd krakk, men vi har konsekvent undervurdert den faktiske prisveksten i boligmarkedet (figur 1 viser våre boligprisanslag gitt i august de siste årene).

Bolig figur 1

Kilde: Statistisk sentralbyrå og DnB NOR Markets

Vår trøst er at vi tror vi vet hvorfor vi har bommet. Renten ble kuttet mye mer enn vi ventet. Oppsvinget i norsk økonomi ble sterkere og mer langvarig enn anslått (figur 2).

Bolig figur 2

Kilde: Statistisk sentralbyrå og DnB NOR Markets

Og når bedriftene endelig begynte å ansette, ble jobbveksten mye raskere enn vi hadde lagt til grunn.

Når prisveksten lar seg forklare rasjonelt, blir det også lettere å tro på våre egne forventninger om en lavere prisveksttakt fremover.


Svartebørs? Ja takk!

Av Øystein Dørum - 09.aug.2006 @ 10:22 - Kommentér
Kulturminister Trond Giske vil ha forbud mot videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Han vil forby svartebørs, men det forslaget bør ikke vedtas.

Svartebørssalg representerer ikke noe stort samfunnsproblem som må reguleres med lov. I tillegg bidrar det til å klarere markedet. Og det finnes flere gode alternativer til lovforbud.


Enhver konsertgjenger kjenner fenomenet: Svartebørshaiene som sirkler rundt og kjøper og selger billetter («Got any spare tickets? Buy or sell?»), og putter marginen i lomma. Andre gjør det samme via internett. Det er lett å betrakte disse som uønskede parasitter, som må vekk. Som Kulturdepartementet målbærer i høringsnotatet: «…sikre forbrukerne og kulturlivet mot økonomisk utsuging».

 

Dette er bakgrunnen for at Kulturdepartementet 11. juli sendte på høring et lovforslag om å forby videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer til overpris. Men det er noe halvhjertet, for ikke å si naivt, over forslaget. Det legges nemlig ikke opp til noen sanksjoner mot overtredelse. Ser politiet svartebørssalg skal de påtale og stanse det, men ikke foreta seg noe mer. Og kjøperne skal vite at merpris er ulovlig, og dermed takke nei. Dersom de likevel kjøper, og så kan dokumentere at de har betalt for mye, skal de med forbrukerombudet i ryggen, kunne kreve påslaget tilbakebetalt. For uten de klassiske haiene, vil forbudet også ramme dem som kjøper billetter og «pakker» dette sammen med reise og overnatting.

 

Det er vanskelig å se at videresalg av billetter representerer noe stort samfunnsproblem. Arrangøren får like store inntekter uansett om billettene videreselges eller ikke. I de tilfeller arrangementet ikke selges ut, og svartebørshaiene brenner inne med billetter, får arrangøren større inntekter enn om de selv sto for hele salget. Og kjøperen betaler aldri mer enn han/hun mener arrangementet er verdt. Selv om mange betrakter en cupfinale eller en Rolling Stones-konsert som fullstendig nødvendig for å overleve som menneske, er det vanskelig å anlegge samme perspektiv fra et samfunnsmessig ståsted. Det er heller ikke slik at alle billettene går på svartebørs. De som er ivrige nok, får kjøpt. Det er bare å legge seg i kø.

 

«Svartebørsen» fyller dessuten flere funksjoner. Pakkingen av billetter sammen med andre tjenester er et produkt, som gir grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. Pakkingen kan den enkelte kanskje like gjerne foreta selv, men mange er villige til å betale for å slippe merarbeidet. Gjennom pakkingen kan en da også nå kjøpere som kanskje ikke ville kjøpt billett i utgangspunktet.

 

Svartebørsen gir en ny mulighet til etternølerne, alle de som da billettsalget startet ikke skjønte at Rolling Stones var noe de måtte se, eller på det tidspunkt ikke hadde konsertdagen ledig. Kravet er bare at deres betalingsvillighet for billetten er større enn for dem som sitter på billettene i dag. Om den halvgamle bankmannen byr dobbelt for den unge studentens billett, kan begge gå seirende ut av transaksjonen. Studenten kan jo se bandet senere i livet, når økonomien er bedre. (Her er kanskje ikke Stones, med sin gjennomsnittsalder på 62, noe godt eksempel.)

 

Motsatt kan selv bankmannen brenne inne med billetter fordi venner svikter i avgjørende øyeblikk. Skulle billetten da ikke kunne videreselges? Skulle man da ikke kunne selge den for det noen var villige til å gi for den? I hvilke andre markeder finner vi det nødvendig å innskrenke eiendomsretten på denne måten? Ingen hever et øyenbryn om noen kjøper en sjelden LP-plate og snur seg rundt og videreselger denne for det dobbelte. For den del er det få reaksjoner på at enkelte tar sjansen på å kjøpe en leilighet for senere videresalg, så lenge man ikke selv megler denne leiligheten.

 

Om svartebørssalg ikke ønskes, finnes det andre grep enn forbud som kan redusere omfanget. Ved arrangementer som ventes å bli utsolgt kan arrangørene selv legge ut billettene etappevis til stigende priser. Slik kan arrangørene selv ta merfortjenesten. Bare det å spare et stort antall billetter for salg til like før konserten vil øke spekulantenes risiko for at de ikke får solgt alle billettene. Men det øker selvfølgelig også risikoen for at arrangøren selv brenner inne med billetter, som illustrerer noe av funksjonen spekulasjonen kan ha, nemlig å avlaste arrangørrisiko. Arrangøren kan selv pakke billettene, med reise og opphold, men beveger seg kanskje da utenfor egen kjernekompetanse. Arrangørene kan dessuten, slik flere nå gjør, begrense antall billetter man selger til hver enkelt.

 

En velutviklet web-basert «børs» for annenhåndsomsetning ville gjøre annenhåndsmarkedet mer gjennomsiktig og dermed redusert fortjenestemulighetene ved videresalg. En enklere løsning er om arrangørene selv forpliktet seg til å kjøpe tilbake billetter (for videresalg) om konserten var utsolgt. 

 

Kulturdepartementet nevner selv billettregistrering på navn som et alternativ, men det høres komplisert/fordyrende ut. Dessuten vil alltid noen være forhindret fra å gå, og må da kunne gi/selge billetten til andre.

Et forbud kan vi klare oss godt uten.


Bør kapitalforvaltning og pengepolitikk skille lag?

Av Øystein Dørum - 10.jul.2006 @ 12:46 - Kommentér

Kan en person som har ansvar for 3.000.000.000.000 kroner ha andre oppgaver i tillegg? Muligens, men det bør i hvert fall tas opp til vurdering.

Hva en sentralbank skal fylle dagene sine med er ikke opplagt. Siden Gjedrem overtok som sentralbanksjef for 7 ½ år siden har Norges Bank konsentrert seg om sine kjerneoppgaver. Preging av mynt er satt bort til private, kontanthåndteringen er skilt ut som eget selskap og solgt, tretten distriktsavdelinger er lagt ned og banken har sluttet å avgi høringsuttalelser om dette og hint. Norges Bank har nå 550 ansatte, mot det dobbelte julen 1998.

Oljefondet
Bare på ett område har utviklingen gått motsatt vei. Norges Bank Kapitalforvaltning (NBIM), som forvalter Statens Pensjonsfond - Utland , bedre kjent som Oljefondet, har nå 130 ansatte, mot 41 da Gjedrem tiltrådte. Det er drøyt å påstå at tredoblingen skyldes byråkratisering. Over samme tidsrom har kapitalen til forvaltning vokst fra 172 til nesten 1500 mrd. kroner, eller - om man vil - fra 4 til 11 mrd per ansatt. Veksten avspeiler høye oljepriser og en disiplinert budsjettpolitikk, men også god forvaltning.

Det var i sin tid ikke unaturlig at Norges Bank fikk jobben med å forvalte Oljefondet. Sentralbanken hadde forvaltet valutareserver i årtier, og den opprinnelige investeringsstrategien for Oljefondet hadde mye til felles med hvordan valutareservene ble forvaltet. Tar vi hensyn til de begrensede midlene som ble satt av på fondet de første årene, og koblingen til den økonomiske politikken for øvrig, var den valgte organiseringen trolig den mest rasjonelle. Innen staten var det nærmeste alternativet Folketrygdfondet, hvis forvaltning var sterkt nasjonalt orientert.

Og NBIM har gjort en meget god jobb.

Ifølge deres egen rapportering har de innenfor de portefølje- og risikorammer som er trukket opp av Finansdepartementet levert meravkastning til eieren i tre av fire kvartaler de siste ni årene. Samlet har dette gitt eieren 24 milliarder kroner mer på bok enn hva en passiv, indeksnær forvaltning ville gitt. Hva en alternativ forvalter kunne levert i stedet, er opp til enhver å gjette på, men det fremstår som nokså sikkert at NBIM har levert varene. NBIM bør dessuten gis uforbeholden ros for sin løpende rapportering, som avspeiler en meget god forståelse for de politiske rammebetingelser NBIM opererer innenfor, nemlig at man forvalter fellesskapets penger.


Best fremover?
Men er den valgte organiseringen den beste også for fremtiden? Hører kapitalforvaltning med til sentralbankens «kjerneoppgaver»?

I sentralbanklovens formålsparagraf heter det at:

«Norges Bank er landets sentralbank. Banken skal være et utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den skal utstede pengesedler og mynter, fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og valutamarkedene.»

Ikke et kvidder om kapitalforvaltning.

Både i den opprinnelige Lov om statens petroleumsfond, og i den nye Lov om statens pensjonsfond som trådte i kraft i fjor høst, er Finansdepartementet tillagt ansvaret for forvaltningen. Departementet har delegert det operative ansvaret til Norges Bank, men kan - i prinsippet - med et pennestrøk overføre ansvaret til noen andre.

Unik bank
Norges Bank er nokså unik i internasjonal sammenheng. Av naturlige årsaker er det ikke så mange andre vestlige sentralbanker som sitter og forvalter store oljefond. Disse forvalter valutareserver og motposter til utestående pengemengde. Mervyn King, Storbritannias sentralbanksjef, har ansvar for en balanse på 25 mrd. pund, Riksbankens Stefan Ingves forvalter 209 milliarder svenske kroner, mens danske Nils Bernstein rår over 392 milliarder danske kroner.

Vil synet på organiseringen endres når fondet vokser i størrelse? I 2010 passerer fondet ventelig 3000 milliarder kroner, tilsvarende halvannen gang norsk BNP. Ansvaret, og kontrollspennet, for den som sitter på toppen blir tilsvarende større enn i dag. Stort ansvar og komplekse oppgaver kan ta oppmerksomheten fra det som sentralbankloven definerer som kjerneoppgavene. Og verre, om kapitalforvaltningen i sin etter hvert mangslungne globale investeringsvirksomhet skulle få noen virkelig råtne egg i porteføljen er det mannen på toppen som får belastningen, og i verste fall risikerer stillingen, selv om kjerneoppgavene er håndtert på beste måte.

Motsatt: Kan det tenkes at om kapitalforvalterjobben utføres førsteklasses, vil det kunne påvirke handlingsrommet for kritikk og reaksjoner på det skjønnet som sentralbanken utøver på andre områder?


 Monopol
En annen, men beslektet, dimensjon er om organiseringen under sentralbankparaplyen påvirker utøvelsen av det operative forvalteransvaret. A priori er det ingen grunn til å tro at så skjer. Alt tyder på at NBIM løpende velger de forvaltere og de strategier som innen gitte risikorammer maksimerer avkastningen. Men i denne sammenheng har NBIM monopol. De er både kjøper og delleverandør av forvaltningstjenestene. Og monopoler skal det sterk rygg til å bære.

Også av denne grunn vil det være berettiget å diskutere fristilling av NBIM, og etter hvert vurdere å konkurranseutsette hele forvalterfunksjonen. En vri ville være å la et fristilt NBIM stå for råd om forvaltningsstrategi og innkjøp av forvaltningstjenester, men ikke selve leveransene av disse. En slik organisering er også lettere å realisere når mange i NBIM over flere år har opparbeidet kompetanse på innkjøpssiden.


 Gode resultater
Å la ting bli slik de er nå er heller ikke uten fordeler. NBIM har levert resultater. Norges Bank har høy kvalitet på sine ansatte. Det gir NBIM et godt rekrutteringsgrunnlag. Motsatt vil kapitalforvaltning i Norges Bank gi flere karrieremuligheter i sentralbanken, og dermed styrke dens attraktivitet som arbeidsplass.

Over sommeren oppretter Finansdepartementet en ny avdeling med ansvar for å følge opp forvaltningen av Pensjonsfondet, en naturlig konsekvens av at fondet har vokst betydelig i størrelse og vil fortsette å gjøre det.

Blant de mange spørsmål den vil måtte vurdere, er organiseringen av forvaltningen.


Vinn ? vinn - vinn

Av Øystein Dørum - 12.jun.2006 @ 13:46 - Kommentér
Veksten i norsk økonomi er høy. En rekke næringer har knapphet på arbeidskraft, og dette vil bremse veksten fremover. Men Norge har store arbeidskraftreserver. Nå må disse tas i bruk.

Norsk økonomi har klampen i bånn, godt hjulpet av blant annet global konjunkturoppgang, høye råvarepriser og lave renter. For tredje år på rad vokser fastlandsøkonomien raskere enn trend. Det meste tyder på at oppgangen vil fortsette. Veksten ute er god. Fortsatt høy oljepris vil gi et høyt investeringsnivå i Nordsjøen og stor aktivitet i leverandørnæringene.

Overskuddet på statsbudsjettet er nå over 300 milliarder kroner. Selv om mesteparten saltes ned i Oljefondet, tas en god del ut til å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Om regjeringen skulle følge handlingsregelen slavisk, kan den med dagens oljepriser se frem til å øke oljepengebruken med nesten 15 milliarder kroner årlig fra 2008. Endelig sikrer lav prisstigning og lave renter ute at oppgangen i norske renter trolig blir moderat.

Lenge var oppsvingen jobbløs. To år etter at norsk økonomi snudde var jobbveksten lav og ledigheten sto på stedet hvil. Årsakene var flere: Nullvekst i offentlig sysselsetting, økt overtid fremfor nyansettelser, lavere sykefravær og stor arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Usikre fremtidsutsikter gjorde dessuten bedriftene forsiktige med å ansette flere.

Men i fjor høst snudde også arbeidsmarkedet. Det siste halve året har 50.000 flere fått jobb. Tilbudet av arbeid har også økt, men likevel har ledigheten falt med nesten 20.000 personer. Om ledigheten fortsetter å falle i samme tempo fremover, nås bunnivåene fra forrige konjunkturtopp i sommer.

I utgangspunktet er dette gledelig. Arbeidsledighet er øding med våre produktive ressurser. Men lav ledighet betyr også at det blir vanskeligere å få tak i arbeidskraft. Aetat har nå over 20.000 ubesatte stillinger, 54 prosent mer enn i mai i fjor. Én av tre NHO-bedrifter oppgir at de har ubesatte stillinger som følge av rekrutteringsproblemer. I oljesektoren gjelder dette én av to.

Knapphet på arbeidskraft tilsier tiltakende lønnsvekst, selv om det så langt i årets lønnsoppgjør er lite som tyder på "sprekk". Derimot er det god grunn til å vente store lønnstillegg lokalt på grunn av god lønnsomhet (og lønnsevne) i næringslivet. Dette kan lett smitte over på neste års mellomoppgjør og bidra til tiltakende lønns- og prisvekst.

Om så skjer, vil Norges Bank reagere: Punsjebollen må tømmes, lysene slukkes og festlokalet tømmes. Med andre ord: Renten må heves, slik at veksten i økonomien bremses. Men her er sentralbanken bare katalysatoren. Dersom økonomiens ressurser (les: arbeidskraften) er fullt utnyttet, kan ikke økonomien vokse fortere enn trend. For Stoltenberg & Co. betyr dette at alle oljemilliardene som skal fases inn for å innfri Soria Moria-løftene kanskje må bli stående i banken fordi de ledige hendene ikke finnes.

Men de finnes jo! Til sammen står 460.000 personer i arbeidsfør alder utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, tilsvarende 19 prosent av arbeidsstyrken. Brorparten av disse, 322.000, er uføretrygdede. I tillegg kommer 92.000 på tiltak for yrkeshemmede, 38.000 AFP-pensjonister og 12.000 ordinære tiltaksdeltakere. I tillegg er de som er i jobb i gjennomsnitt syke tre uker årlig.

For 25 år siden var antallet uførepensjonister det halve, 20.000 var på attføring og ingen var AFP-pensjonister. Sykefraværet og tiltaksomfanget var noe lavere enn i dag. Til sammen tilsvarte de trygdede da rundt 10 prosent av arbeidsstyrken. Er det norske folk sykere nå enn da? Neppe. Vårt helsevesen er bedre, og vi lever – i snitt – nesten fem år lengre.

Trygdeveksten avspeiler velstandsveksten i Norge i samme periode. Vi har råd til å ha mange passive. Lønnsnivået vårt er høyt. Mange av de tradisjonelle lavtlønnsjobbene er borte - flagget ut til lavkostlandene. I mange tilfeller er uføretrygding skjult arbeidsledighet. En god indikasjon på dette er at de aldersstandardiserte uføreratene varierer betydelig mellom fylkene (lavt i sentrale strøk, høyt i perifere). Det vil si: Et stort lokalt arbeidsmarked med mange jobbalternativer gir færre uføre.

Å få flere trygdede i jobb er vinn-vinn-vinn. Vinn, fordi tilbudet av arbeidet øker, slik at oppgangen kan vare lengre uten at overoppheting truer. Vinn, fordi offentlige utgifter kan kuttes, og besparelsene brukes på skattelette eller mer velferd. Og vinn, fordi flere vil få jobb, personlig utvikling og økt inntekt.

Toget går nå! Den sterke jobbveksten og tiltakende mangelen på arbeidskraft gjør at mulighetene for å sluse ”marginale" grupper inn i arbeidsmarkedet er bedre enn på lenge. Sammenslåingen av Aetat og trygdeetaten til den nye arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) fra 1. juli er således meget godt timet. NAVs hovedjobb blir å sluse trygdede inn i arbeidslivet. Her er det selvfølgelig ingen "quick fixes". Stikkord er opplæring, nivå på trygdeytelsene, hvor strenge krav de trygdede stilles overfor mht å ta jobber, og mulig varig subsidiering av personer med liten arbeidsevne.

Samtidig må vi som er i jobb, og som skal ansette, jobbe med våre holdninger – til fremmedspråklige, funksjonshemmede og folk med andre typer kvalifikasjoner.   



Første innlegg

Av Øystein Dørum - 05.mai.2006 @ 11:22 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Øystein Dørum

Øystein Dørum har siden 1998 vært sjeføkonom DnB/DnB NOR Markets. Han er utdannet samfunnsøkonom fra UiO, grunnfag sosialantropologi i tillegg, master i statsvitenskap fra London School of Economics, autorisert finansanalytiker (AFA). Studentengasjementer i Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå 1984-87. Konsulent / rådgiver / underdirektør Finansdepartementets økonomiavdeling 1988-95. Nasjonal ekspert i EU-kommisjonen, DG EcFin, våren 1993 i forbindelse med Norges EU-medlemskapssøknad. Analytiker/seniorøkonom Gjensidige NOR 1995-98.

juli 2007
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31          
hits